En knallhard helg med både Jærdag og Jærnått er over for denne gang og roen har på ny senket seg over Bryne. I alle fall over leiligheten hvor Blitz bor. I og med at røverens matforeldre skulle tilbringe store deler av helgen på festival var matfarens foreldre elskverdige nok til å ta hånd om ham. Fra Kampen, hvor Blitz sine matbesteforeldre bor, rapporteres det om en finfin helg med flotte turer, fast avføring og tidvis stor matlyst.
Hva er det som skjer nå? Matforeldrene til Blitz krangler ikke ofte og de gangene vi gjør det virker det ikke som om Blitz bryr seg. Bør folk likevel vente med kranglingen til hunden er ute av syne?
Da røveren utpå søndags ettermiddag kom logrende inn i leiligheten igjen så det ikke ut som om han brydde seg nevneverdig om de tre små klumpene han hadde fått på ryggen. Lurer meg på jeg om Blitz ikke har vært i konflikt med insekter som stikker i løpet av helgen. Etter hvert som den firbeinte har blitt eldre, og jeg har fått et hint av erfaring som hundeeier, har jeg sluttet å engste meg over slike ting. Så lenge Blitz virker frisk, rask og glad, så tror jeg han er nettopp det.
Før jeg kommer inn på hovedtemaet må jeg få smette inn at det er utrolig hyggelig å bli stoppet på gata og takket for bloggskrivingen. Ikke misforstå. Det er på ingen måte sånn at jeg ikke lenger får gå i fred her på Bryne, men det hender altså at folk vil prate hund med meg. Sist det skjedde var under Jærnåttå (før fredagens DumDumboys-konsert). Stilig at han som stoppet meg hadde skaffet seg hund samtidig som meg og at han som fersk hundeeier lurer på mye av det samme som jeg spør om i bloggen.
Alt er imidlertid ikke alltid like hyggelig. Krangling for eksempel, er kjipe greier, men likevel skjer det fra tid til annen. Nå skal dere selvfølgelig få slippe å høre hva Blitz sine tobeinte foreldre krangler om. Det som er mer interessant er hvordan Blitz reagerer, eventuelt ikke reagerer.
Her har jeg jukset litt. Blitz satte seg ikke ved døren fordi matforeldrene kranglet, men fordi han syntes det var på tide med en luftings. Ikke spør meg om hvorfor han ser så podden ut.
Både jeg og matmoren mener fast bestemt at Blitz er full av følelser. Det er mer enn merkbart hvordan humøret hans stiger når sistemann (eller dame) kommer hjem fra jobb og den lille flokken er samlet. Noen ganger vil han ikke engang spise før alle er på plass i leiligheten. Helt sant. Vi merker det også om en av oss ikke er helt i form og ligger trøtt og slapp på sofaen. Da er Blitz til stadighet bortom for å kose. Liksom for å sjekke at alt går bra.
Om vi gir hverandre en klem kan du være sikker på at Blitz kommer bort for å ta del i kosen. En gang testet vi hva Blitz ville gjøre om vi sloss. Nå vet jeg ikke hvor troverdig lekeslossingen så ut, men det endte uansett med at Blitz presset seg imellom. Mens han sto der så han opp på oss som om han ba oss om å være venner.
Det hender jo også av og til at vi (tobente) blir sinte på hverandre på ordentlig, og krangler. Da ligger Blitz helt stille i stolen sin. Det er garantert noen som himler med øynene nå, men jeg dristet meg likevel til å spørre en veterinær om dette.
Jeg: Reagerer hunder på at matforeldre krangler?
Veterinær: Krangler dere da?
Jeg: Ikke ofte, men det hender.
Veterinær: Hunder merker endringer i de tobeintes humør. Om krangelen er høylytt vil enkelte hunder reagere med å bjeffe. Andre svarer med å trekke seg unna.
Jeg: Er det farlig om vi krangler mens Blitz er der?
Veterinær: Det beste er faktisk å ta krangelen en annen plass. Noen hunder blir usikre når de tobeinte oppfører seg på en uvanlig måte. Hunder er litt som unger. De liker ikke når «foreldrene» krangler.
Hva mener dere om dette? Er det best å vente med krangelen til den firbeinte er ute av syne? De gangene krangelen dreier seg om en bagatell er det vel greit å vente. I bestefall glemmer en ut hele krangelen.
Artig om noen har tanker rundt dette.
Kommentarer