Hva med fortauene?

Greit. I forrige blogg ble det snakket om hunders tanker og fantasi. Jeg synes fortsatt tanken på at Blitz koser seg med dagdrømmer er morsom, men i dag vil jeg ta opp noe mye mer konkret. Nemlig været.

Forrige fredag virket det som om panikken bredde seg her i Sør-Rogaland og det bare på grunn av litt snø. Noen jeg intervjuet angående noe helt annet kunne fortelle at de hadde brukt godt over to timer på å kjøre fra Våland i Stavanger til Kleppekrossen hvor de arbeidet. Med andre ord: Det reneste kaos på veiene.

«Hmmm... Hvor går jeg nå? Det hvite har omringet meg. Jeg tror jeg står her og tisser litt mens jeg planlegger neste trekk.»

Slike saker blir alltid heftig debattert på Aftenbladet.no. Flere benyttet kommentarfeltet under værsaken til å fortelle hvor ille de syntes kjøreforholdene var. Andre syntes det var ille at folk syntes det var ille. Jeg kjente meg best igjen i det Else Berit Nome skrev: «Hva med fortauene? Det er jo håpløst å gå ute nå. Og vi som har hund må jo ut og gå turer uansett vær og vind.»

Jeg er på flere måter svært enig med Else Berit. Snøen byr ofte på utfordringer når en skal ut og lufte hunden. Blitz har kanskje ikke kjeledress, lue og skjerf, men han har i det minste klør. Det har ikke jeg…

For der gikk vi vår vante tur på Bryne og ante fred og ingen fare. Jeg var riktig så fornøyd fordi Blitz (godt hjulpet av ny-innkjøpte godbiter) trippet fint ved siden av meg. Alt gikk feiende flott helt frem til at Blitz så en blørete ball i veikanten. Vips så forsvant føttene under meg og jeg lå langflat.

Det så garantert dumt ut når jeg ramlet. Blitz glemte fort ballen. Nå var det jeg som fremsto som spennende der jeg lå og dyret begynte å slikke meg i øret. Jeg så meg kjapt til begge sider for å få avklart om noen hadde sett fallet. Jeg så ingen og reiste meg.

Lettet over at ingen vitnet det legendariske svalestupet smålo jeg på vei tilbake. Noen hundre meter fra leiligheten møtte vi på en godt voksen mann som var ute og luftet sin hund. Blitz oppførte seg eksemplarisk mens vi sto og drøste litt. Om ikke annet ville jeg advare ham mot det glatte føret, tenkte jeg.

«Du må være forsiktig på denne stien. Det er ekstremt gla…»

Akkurat så langt kom jeg før Blitz plutselig bestemte seg for å hilse på den andre hunden. Om det første fallet så komisk ut må dette ha vært helt hysterisk. Den godt voksne mannen var snill nok til ikke å le (mye). Jeg spratt opp i knestående og vurderte et sekund å spørre om mannen hadde lyst på en hund til. Valget falt imidlertid på å klapp Blitz kameratslig på hodet.

Den store moralen finnes nok ikke i denne bloggen, men meldingen bør være klar. Vær forsiktig når du lufter hunden. Jeg garanterer at det er svært glatt på enkelte gang og sykkelstier.