Vel møtt til et nytt år med Blitzbloggen. Det er en skam, men jeg har faktisk ikke sett hunden min i år. I romjulen pakket jeg nemlig kofferten og satte meg på flyet til Egypt. Blitz’ trofaste passere, besteforeldrene på Kampen, steppet som vanlig inn. Denne gangen fikk imidlertid også de avlastning.
Det har seg nemlig slik at Blitz har fått seg en matmor og hennes foreldre synes også at hunden min er over middels sjarmerende. Dermed fikk Blitz fire netter i Stavanger og fem på Bryne.
Alt gikk fint, nesten. Hunden min sov seg gjennom hele nyttårsfeiringen og ifølge rapportene ødela han ikke mer enn en paraply. Paraplyen var uansett litt ødelagt fra før. Det som ikke er like fint skal jeg komme tilbake til.
Jeg skal ikke skrive mye om Egypt-turen, men jeg har lyst til å nevne én ting. Det gikk nemlig opp for meg hvor mye jeg savnet Blitz da til og med kameler minnet meg om ham. Jeg vet ikke om det skyldtes kamelens ekstremt intelligente uttrykk eller noe så banalt som at den har fire ben. Savnet merket jeg uansett der jeg lå på stranden og så på dyret som den masete eieren ville ha turister til å ri på.
I Egypt fikk kameler meg til å tenke på Blitz. Kanskje på grunn av deres intelligente ansiktsuttrykk?
Sånn. Nok om Egypt og over til Blitz. Før noe annet vil jeg takke for gode råd og mye trøst etter den forrige bloggen hvor jeg skriver at Blitz oppfører seg som en fjortis. Noen råd har jeg også fått direkte på e-post. Veldig mye flott der og, men det kjekkeste er jo om dere skriver rådene inn under bloggen slik at andre også kan lese dem. I dag krysser jeg fingrene for at dere har noen tanker om hvordan en skal få hunder til å la være å spise alt mulig.
For som jeg skriver lenger oppe så var det ikke absolutt alt som gikk fint mens matfar og matmor var borte. Da faren til matmoren (håper ikke dette blir for innviklet nå) hentet oss på flyplassen sa han at Blitz hadde lurt til seg fem poteter. Disse gikk selvfølgelig ned på høykant. Jeg mistenker ikke at Blitz synes det var så veldig godt med poteter, men snarere at han spiste dem fordi han ikke hadde lov. Spiste de gjorde han i alle fall og selvfølgelig kom de også opp igjen.
At Blitz spiser poteter er ikke et problem. Problemet er at det som oftest ender med oppkast når han får i seg uvanlige ting. Da faren til Blitz sin matmor tok seg bryet med å se nærmere på oppkastet viste det seg å inneholde både en syv centimeter lang teipbit, litt julepapir, agurk og, selvfølgelig, fem poteter.
Spørsmålet mitt i dag får bli: Hvordan skal vi få Blitz til å la være å spise tøysete ting som for eksempel julepapir? Jeg forstår selvfølgelig at det er spennende for hunden å smake på allslags merakkels, men skal det være så forbasket nødvendig å svelge det? En enkel løsning er å passe på, men alle med hund vet at de finner de merkeligste ting selv om du forsøker å holde det ryddig.
Mange ganger legger jeg merke til at Blitz har noe «ulovlig» i munnen. Hunden vet nemlig veldig godt hva jeg synes om slikt og dermed gjør han som ingenting. For å si det forsiktig er det ikke vanskelig å gjennomskue at noe er i gjerde når Blitz oppfører seg som ingenting. Hvordan synes dere at vi skal reagerer når vi tar Blitz på fersken? Føler liksom det blir litt feil å finne frem en godbit og si: «Se her Blitz. Spis denne i stedet». Da får han jo belønning. Hva synes dere?
Setter punktum her, jeg. Nå er det nemlig en firbeint pøbel jeg gleder meg til å hente og si godt nyttår til!
Kommentarer