Hei igjen blogglesere og takk for responsen under den forrige bloggen. Blogg nummer to denne uken kommer ganske raskt. Jeg har klødd grassat i fingrene etter at jeg leste kommentarene etter den forrige bloggen. Først og fremst må jeg få understreke at jeg synes det er stilig når noen av dere kommenterer blogginnleggene. At Jan Hage setter spørsmålstegn ved min intelligens er kanskje ikke like kult, men det må han jo få lov til.
Når det er sagt, så synes jeg Hage tar opp noe meget interessant: Menneskeliggjøring av våre firbente venner. Dette har vi vært innom i tidligere blogger også, men det kan være greit å ta en ny diskusjon på om vi tillegger hundene våre egenskaper de ikke har.
Dagene da Blitz fikk sitte i passasjersetet iført spesialbilbelte er forbi. Bilburet er på plass og Blitz ser ut til å ta overgangen med stil. Ting går fremover her i verden. Også for en boxer og dens eier.
Da jeg i en av de første bloggene fortalte at Blitz var i bur om natten, haglet det inn med sinte svar. En del av dem som skrev inn ville vite om jeg hadde likt å bli plassert i et bur. Svaret på det er nei. Men så er jeg da heller ingen hund. Siden du utfordrer meg på dette Jan, så vil jeg si at for meg er det både viktig og riktig å behandle Blitz som det den er. En valp. Et dyr. Alt annet ville vært urettferdig overfor hunden. Jeg vil ikke tillegge Blitz egenskaper den ikke har forutsetninger for å ha, eller kreve ting av den som den ikke har sjanse til å klare. Det blir bare feil.
Så når jeg sier at Blitz blir behandlet som en hund og ikke et barn, så er det på ingen måte vondt ment. Det er rettferdig overfor hunden, mener jeg.
Det kunne vært interessant å høre hvor dere mener grensen går. Hvor mye vi kan forvente av hundene våre kommer vel helt an på hvor flinke vi selv har vært til å trene dem. Men hvor mye skal vi gjøre for hundene våre?
I farten kommer jeg på et par eksempler. Blitz er fra tid til annen litt vanskelig i matveien. Dette har jeg sluttet å bry meg noe voldsomt om fordi, som flere har sagt til meg, det er til nå ingen hunder som har krepert av sult ved siden av en full matskål. På den andre siden er det veldig greit når hunden spiser regelmessig, for da kommer ting relativt regelmessig ut fra den andre siden av dyret også. Logisk. Spørsmålet er da: Er det feil av meg å leke med maten, ta den i hånden min og styre på for å få hunden til å spise?
Et annet eksempel.
Blitz hadde det med å hoppe opp i sofaen. Det ville jeg ikke ha noe av og henviste den gang på gang til plassen valpen har fått på gulvet. Likevel… Så snart jeg var borte, var det opp i sofaen igjen. Jeg ble irritert og oppgitt. Trente mye, men ga sikkert opp for tidlig. I stedet for å kjefte og smelle og bli i dårlig humør tenkte jeg at: Ja vel. Da får vi gjøre det på en annen måte. Jeg har en stol jeg aldri bruker. Den kan Blitz få. Nå ligger Blitz glad og fornøyd i stolen. Alle er fornøyde. Men jeg kan i grunnen ikke forestille meg at en hund lider noen nød av å ligge på gulvet.
Spørsmålet denne gangen blir om det finnes grenser for hvor mye vi skal gjøre for hundene våre. Eller er det bare fantasien som setter grenser?
PS. Til de av dere som leste den forrige bloggen kan jeg opplyse om at jeg foreløpig ikke har mottatt noen fruktkorg.
Kommentarer