Arab-bloggen

Det burde ikke bo barn i Syria. Det burde ikke bo barn i Mali, i Kina, i Sør-Afrika eller i Romania. Det burde bare bo barn i Norge. Kanskje i Sverige. Dette er den eneste naturlige oppsummeringen av den smertefulle debatten om asylbarna som har vært her så lenge at de hører til her. Det ligger en djup, eksistensiell urimelighet under: Alle burde være der hvor det er best å være.

Ingen trenger å være full for å skrive til Facebook-vennene, men de aller fleste foretrekker å ha drukket alkohol hvis de skal snakke med analoge venner. Fair enough. Folk er kompliserte, og det eksisterer ikke så mye bedøvelse i verden at alle mennesker kan trives.

Jeg tilhører den voksende gruppen svakt fundamenterte eldre-hipstere som allerede på 1980-tallet henga seg til olivenolje etter den nokså behagelige vitenskapelige observasjonen at middelhavsfolk ble mye friskere enn oss andre. Det skyldtes rødvin og olivenolje. De som følger godt med i det overflødige, vet nå at begeistringen for olivenolje faller med rekordfart.

En gang for mange år siden hadde vi i Aftenbladet gleden av en leserundersøkelse. Tre små enspaltere skilte seg positivt ut: En om Arnfinn Nesset, en om Porno-Hagen og en om aids. På den absolutte bånn lå en kulturkollegas nyhet om ny salmebok.   Fremdeles står det uklart for meg hva vi skulle med denne målingen, for ingen hadde tenkt å skrive mer om Porno-Hagen og ingen hadde tenkt å droppe salmebøkene.

PDF-erne må ikke vinne til slutt. Etter at nordmenn av forskjellige etniske kvaliteter helt siden 1884 har levd i et behagelig fornemmelses-område som de har oppfatta som absolutt norsk, oppsto et irrasjonelt, politisk behov for å fastsette skikkelig om det kanskje finnes noe som heter norsk og hva det i så fall er.   Dette vil vi ikke vite.

En av de første dagene av 2013 ble en ekspert tatt på fersk gjerning da han ikke mente noe. Mannen var ekspert på flytting av tyggegummi-klatter fra regnvåte fortau til fjerde søndag i advent, og han skulle ha sagt noe om værutsiktene for hele jorda fra februar 2013 til valget i 3035.

Den største ulempen ved å ta bussen er at jeg får så god tid at jeg serie-undrer meg over den nasjonale høyreromantikken, støttehjul-kapitalismen og den frie konkurranse med sikkerhetssele. De sosialdemokratiske høyremenn, en gruppe som også den vennlige tall-erotikeren Jens Stoltenberg tilhører, tror på verken eller. Dette fraværet av retningssans kompenserer de med bedøvende mengdekommunikasjon.

Bilismen har en rekke ulemper, som: tvekjønna utkantkommune-tilreisende som bare ser rett framfor seg i rundkjøringer, taxisjåfører, kvinner som rygger inn i trange hål i parkeringshus, truck med trailer som parkerer der Klubbgata er trangest i morgenrushet, 50 km/t-scootere som kjøres midt i veien av en gjenfødt brislingfisker med vanntett klaffelue, 500 tonn gravemaskin fra Risa som står parkert på tvers av veien i

I mange år var religion helt uinteressant i Norge. Det var litt leit for oss som for tretti år siden hørte på George Harrison og likte å fantasere om uvissheten som en blanding av engelsk alve-hage og Dänichens Egypt-engasjement. Så kom utlendingene. De var verre enn katolikker og ga i fullt alvor uttrykk for at Gud står over både Schiøtt Pedersen og de gamle i Frp.