Dette er det siste jeg skriver som journalist i Stavanger Aftenblad. Derfor skal det bli en egosentrisk orgie, og dere er hjelpeløse ofre for min selvnytelse bare fordi dere tror at jeg skal røpe fargen på Lars Helles undertøy.
Jeg kom som en skrivelei 36-åring i hockeyhårets tid. Før jobb-intervjuet klipte jeg håret. Jeg kjøpte en semska jakke, skikkelige brune mannesko og ei grå Dressmann-bukse, og på bilturen fra Porsgrunn i en litt rusten Mazda 929 øvde jeg på å la være å si forpult i sammenhenger der det ellers ville vært naturlig. Ryktene om Stavanger Aftenblad den gang tilsvarte nåtidas oppfatning av Saudi-Arabia.
Det gikk uventa bra. Jeg ble ansatt på desken og kom til en sinnssyk arbeidsplass der ubeskrivelige mengder journalister og typografer laga hele den digre 64 siders fullformat-avisa fra klokka sju om morgenen til ca. kl. 10, og alle sidene ble klistra opp som lange remser på sider som aldeles ikke var planlagte, men ble improviserte av en lakonisk allkyndig typograf som het Stousland og reddet meg fra kaos. Til og med etter Telemark-standard var Aftenbladet en sjokkerende uorganisert avis. Oljejournalister kom løpende inn på setteriet fire minutter før deadline med flagrende papirmanus som ville ha fylt ei halvside, og faktor Finn Sørås sa stille: «Denne har komt fra Sletten. Ska eg bare hiv’an?»
Stavanger Aftenblad var den største overraskelsen jeg hadde opplevd. Som om den engelske dronninga viste seg å være karaoke-fanatiker.
Det ble rarere. I Telemark hadde jeg pådratt meg en behagelig skrivevegring, siden skriving førte til forferdelig mye bråk og kjeft. Hvis jeg hadde kjent etter, ville jeg ha visst at jeg bare kunne skrive for folk som eide spesialpedagogers evne til urimelig omsorg og den flegmatiske tålmodigheten til ei dau ku. Det forventa jeg aldri av Aftenbladet, men der tok jeg feil. Den motvillige skrivekarrieren starta med noen forsiktige prøve-simili om kuene på Hundvåg og antakelig barnlige kraftuttrykk som bussefant og attendemai-bærsj. Avisas begeistring var surrealistisk, og jeg fikk den svimlende følelsen av å ha havna i en utopisk science fiction der man drev gjøn med folk ved å rose dem. Derfor listet jeg videre til kvinnelige kjønnsorganer og masete metaformengder, men i stedet for at Herrens engler skarpa sine sverd, brøt jubelen virkelig løs. Dermed var den skjebnen befesta. I de neste tretti åra skulle jeg fylle opp misbilligende stavangerfolks sparsomme fritid med setninger som var ødeleggende for blokkfløyte-musikaliteten og latinske utskeielser som fikk drevne gynekologer til å finne fram det reine lommetørklet.
Etter ti-femten år ble jeg ramma av en slags tourette-bulimi og begynte å se meg etter nye tabuer. Slik fant jeg Gud. Det finnes noen mennesker som blir provosert hvis du omtaler kjønn og størrelsen på dem. Men det finnes en hel haug som blir forbanna hvis du begynner å omtale Gud. Så det gjorde jeg i årevis, og det gjødsla et allerede overspent språk med For Fattig og Rik-terminologi som virkelig var overraskende deilig å skrive. Det ble ok. Jesus og jævler i skjønn forening. Aftenbladet var tydeligvis en slags kuvøse for oss uten virkelighetsfølelse og normal beskjedenhet. Der kunne jeg leve godt med den maniske forestillingen at jeg helt aleine skulle ødelegge språkets undertrykkende autoritet og erstatte den med subjektivitet på volum 11. I tilbakeblikkets rensende melankoli beklager jeg bare at jeg ga dårlig kritikk til «Heat», et feilskjær som jeg snart skal gjøre godt igjen i den frie limbo-verdenen på nett. Livet etter døden.
Jeg har jobba i avis siden jeg var 19 år. Sånne som meg opphører å eksistere når de kommer ut i lyset. De blir ikke plutselig eiendomsmeglere eller gulrotdyrkere. De mister bare fjeset sitt og bruker resten av livet til å undre seg foran badespeilet.
Jeg skylder Aftenbladet det meste, og det gjengjeldte jeg med å være urimelig sur. Nå skal jeg gjøre det godt igjen: Med all respekt for Coop-bladet, motorbåtforeningen, RA og NRK Rogaland: Uten Aftenbladet vinner ikke egentlig Viking. Uten Aftenbladet velter ikke mopedene, hålkeføret finnes ikke og ordførerens arktisk hvite tenner blir bare et minne om valgplakater.
Så ta vare på Aftenbladet. Ikke sutre over at nettavisa tar betalt. Og tilgi meg at jeg til slutt ikke klarer å motstå sekstitallets mest misbrukte selvopptatthets-sitat i min haltende stavangerske oversettelse:
«Som ein foggel på ledning,
som ein dridfodle nadverds-hedning
har eg prøvt
på mitt vis
å ver fri.»
Så ses vi på den andre sida.
