Tidlig i mai gjennomførte jeg et impulsivt vitenskaps-prosjekt som varte ei uke og førte til en egentlig litt trist konklusjon: De ser oss ikke. Fordi vi er romantiske eller mentalt ubalanserte kan vi tro at vi blir iakttatt, men ingen ser oss.
På Facebook florerer forfølgelsesvanvidd like friskt som syfilis i kongerekka. Fordi folk utleverer intime ting som at de gikk til Dalsnuten med barnebarnet Gaute og en ivrig fuglehund, får de av og til for seg at enten den internasjonale kommersialismen eller sør-europeiske digitalgangstere med utrolig god tid samler opp og systematiserer alt de melder om livet sitt. Aha! Siv Magne Djone frå Sogn har reist på ferie til Maurdal! Da blir det utrykning med tre tunge varebiler. Dette har i neste omgang ført til den marxististiske teorien at Facebook har en slags HAL som analyserer alle utsagnene våre og lager kunde-profiler av dem. For eksempel: Hvis en mann legger ut en Youtube-video av «Born to be wild», vil han dagen etterpå finne en nett-annonse for Stormbergs brungrønne jaktjakke med svarte skuldre på Facebook-sida si.
Folk liker ikke det. De vil ikke bli opplyst om varer. Hvis de går inn i en butikk blir de synlig eller hørbart fornærma når butikkpersonalet ikke straks kommer og spør om de ser etter noe spesielt – men Facebook-sida og postkassen skal være merkantilt jomfruelige.
Egentlig er teorien fascinerende. I følge gamle Wikipedia-opplysninger finnes det rundt 600 millioner Facebook-brukere i verden. Å tro at det sitter fire underfinansierte studenter i et åpent kontorfellesskap og bruker HAL til å katalogisere de kommersielt drivverdige interessene til alle disse forvirra databrukerne, er i slekt med den utopiske trøsten «Gud ser alt».
Jeg liker å bli sett. Jeg hater å bli oversett. Hvis jeg faktisk blir nøyaktig personlighetstesta, vil jeg gjerne nyte det. Derfor la jeg ut infame FB-agn. Jeg skrev oppdateringer om min forkjærlighet for Clas Ohlson, og jeg nevnte flere ganger at jeg elsker Elkjøp-annonser, unntatt de for hvitevarer. Jeg gjentok bekjennelsene.
Jeg ble ikke sett.
Flere uker etter at prosjektet ble innleda, får jeg fremdeles bare marg-annonser for antisnorke-apparat og Coops pølsebrød fra Hatting. De som plasserer annonser på min Facebook viser en skremmende og sårende likegyldighet.
Det er ingen bagatell. Man blir usikker av ikke å bli sett. Det skjønte ikke George Orwell, som i 1949 lanserte den dystopiske paranoiker-regelen «Storebror ser deg». Og skrekk og gru: Det har gått 63 år siden 1949 og 29 år siden 1984, og du er like ignorert som du alltid har vært.
Det er ingen som vet hva du mener om gul saft, det er ingen som aner hva du syns om oljeutvinning i nord, det er ingen som vet noe om hva du syns om at jenter skal bli tvangsinnkalt til et overflødig rekrutt-forsvar. Jeg er antakelig den siste gjenlevende tilhengeren av at banker og finans-institusjoner skal nasjonaliseres samt at aksje- og pengehandel skal bli forbudt. Jeg er motstander av EØS, Nato og FN. Men jeg er aldri blitt overvåka. Ingen har nekta meg visum til USA.
Og det er ikke bare meg. CIA brukte ti år på å finne Bin Laden, og antakelig kom det til slutt fire pakistanske politimenn med overhead og viste kart av huset hans. 11. september ble utført av terrorister som FBI egentlig visste om. Bombe-attentatet i Boston ble utført av folk som FBI egentlig visste om. Storebror så heller ikke at ubetydelig blåruss var i ferd med å ødelegge USA som vi kjenner det, storebror så ikke at EU-landene var økonomisk utryggere enn en bløder på rullebrett. Og i Norge er det stort sett sånn at til og med de som skulle ha innkalt deg til kreftprøver på sjukehuset vaser deg vekk i den store digitale forvirringa.
Og det er forklaringen: Orwell forutsatte en analog framtid der byråkratene satt med Kafkas kartotek-kort og sine halvannen kilos skjulte mikrofoner fra DDR. Ingen kunne forutse at informasjonen om folk skulle havne i egentlig ubrukelige datamaskiner. I dataverktøy fungerer bare tre fjerdedeler. En fjerdedel er konstant i stykker. Da CIA søkte på Bin Laden, kom antakelig feilmeldingen: «The element is temporarily missing. Try again or contact administrator». Det er en naturlov. Du og jeg og framtidas eventuelle Nokas-ranere er varig anonymiserte av datavas, og hvis noen forsøker å finne ut hvem vi er eller hva vi driver med, vil de møte feilmeldingen «Dette programtillegget må oppdateres». HAL: I’m sorry, Dave. I’m afraid I can’t do that.
Men det finnes bare en utvei for de som vil bli sett. Man må melde seg inn i Den Norske Turistforening og legge ut fotografi av naken rumpe i forskrekka fjellnatur på internett. Det skal virke.
