Forleden diskuterte visst Festspillene i Bergen om Peer Gynt er en ålreit bondesønn, eller om han er en kynisk psykopat som lurte den døende mor si til å se en bukk og ellers hadde omgang med dovregubber som ikke ville fått trykket kronikkene sine i Aftenposten.
Det beste ved dette initiativet er antakelig at musikken får fred for bergensere en ettermiddag. Den viktigste pioner-effekten er at det døgnkontinuerlige evaluerings-samfunnet har sluppet opp for virkelige mennesker. Det betyr at Hanne Nabintu Herland kan ta en fridag. Det betyr at Nina Karin Monsen kan slappe av. Tenk deg en Twitter-dag uten ironiske Petter Stordalen-kommentarer. For ikke å snakke om Hareide. Nei, ikke forloveden. Fotball-treneren.
Vi har et rørende og undervurdert behov for å delta. Suksessen til Facebook skyldes ikke først og fremst at du omgås naboen med skriftlige høfligheter, men at du får anledning til å trykke Liker under bildet av hans seilbåt og hans nesten nye bebi.
De berykta råne-kommentarene under enkle nyhetssaker i nettaviser skyldes ikke at halve Norge planlegger menings-kriminalitet. Dette er involverings-samfunnets elite, debattantene er spydspissene i en lederløs bevegelse som til slutt skal føre til at alle har uttalt seg om alt. Vi kan kalle det kantonisme. Ikke etter Kant, som antakelig var motstander av at ikke-teologer snakket og hadde albuer på bordet, men etter det sveitsiske systemet der kantonenes innbyggere kommer sammen på torget og drikker østerriksk hvitvin før de stemmer om alt.
Jeg har vært profesjonell kritiker i mange år, og jeg må bare si: Dette kommer dere faktisk til å bli ekstremt lykkelige av. Det gir en fantastisk følelse av vesentlighet og frihet å kunne gi terningkast til alt du ser. Før var evaluerings-orgiene forbeholdt ganske mange, men likevel få. Hvis du ser Aftenpostens veteran-kommentator Stanghelle bli intervjuet for andre gang den dagen utenfor Oslo tingrett, er det ikke bekymringen som gjør inntrykk. Nei, det er synet av et lykkelig menneske. Et menneske som har tilbrakt nesten et liv med å uttale seg om alt, et menneske som hadde en Liker-knapp i vestelommen lenge før Facebook kom og demokratiserte idiosynkrasiene.
Ingen ting er lenger hva det ikke var. Synger Elton John plutselig for den engelske dronninga på normal-TV, fomler du kulturforvirra med mobilen og sender tallet 2 til 26400. Ikke en spurv faller til jorden uten terningkast. Evaluering er vidunderlig. Det er det mest sexy av alt. Det er testosteron rett i prostata, det er akutt løpetid i svulmende livmor, det er tilværelsens egentlige hensikt. Hvorfor tror dere at de sensuelt utstafferte katolikkene tviholdt på rettighetene til bibelforståelse sjøl om de var italienere og følgelig ikke skulle bry seg om annet enn druelig kos og dissende donnaer? Hver dag evaluerte de Gud. De sa: Han er bra. Terningkast seks. Liker. Følg ham! Som om han skulle være Bjørn Eidsvåg på Twitter.
Vi skal ikke snakke om fortida, for det kan medføre mistanker om alder. Men det var faktisk sånn i det opprinnelige teatret at folk ble uvenner med scene-figurene og kastet grønnsaker og sjøldau småvilt etter skuespillerne.
Her ligger vi etter. Når Stavanger en gang i september skal åpne Akustikkens Hus, håper jeg man har installert et skikkelig og helt åpent trådløs-nett. Da kan folk gå inn på Facebook eller Twitter midt i konserten og vurdere teutonikken i Wagner-pauken. Med litt velvilje kan det utvikles dithen at tallet på Liker kommer opp på storskjerm, og hvis Prokofiev bare er verdsatt av en sovende jubilant som satte seg på mobilen, svitsjer orkesteret kvikt tilbake til Høsten av Vivaldi, og så summer det av fingre igjen i salen. Man kan høre dem på bakerste benk.
De fleste folk har irritert seg over «Romeo og Julie». Hendelsesforløpet suger. Det føles ikke riktig at en ung mann skal begå selvmord ved en misforståelse. Det er verre enn Hotel Cæsar. Stemningen ville blitt bedre om man fikk si fra. Man kunne tvitre OMG eller LOL, og hvis mange nok følte at det ble litt for trist, kunne skuespillerne endre teksten. «Nææh, Julie sover jo bare! Og så jeg da, som nesten tok livet av meg i verdens rikeste land!»
Og dermed er vi ved Peer Gynt igjen. Det er helt klart feil at man setter opp musikalen til Ibsen & Grieg uten at det er klarlagt om hovedpersonens plassering i det sosialmediale system. Er han høyre-ekstremist og nasjonalist eller er han et barn av regnbuen? Er han gal eller er han normal? Dette kan vi nok ikke avgjøre helt aleine, sjøl om vi har ervervet betydelig psykiatrisk kompetanse denne våren. Så det bør komme en kommentator som forteller hva som skjedde i forrige akt. Og så stemmer vi.
Kommentarer