De kultur-konservative har ikke medgang i Norge nå heller. Før holdt de 17. mai-taler i nystrøkne Melka-skjorter og var motstandere av 9. april. En heftig kort tid da Norge hadde valgt bort den mekaniske, europeiske kapitalismen, ble norgesbegeistringen så voldsom at til og med sosialister hadde bjørk i vase og feiret nasjonaldagen.
Siden fikk de kultur-konservative mye kjeft. Det ble påstått at en fremtredende statsråd fra KrF hadde kalt jazz for bråkete negermusikk, men jeg skal ikke gå god for den, siden dette var den gang rock ble religion og de kultur-konservative ble utsatt for mye usaklig bitterhet. Det lever fremdeles mennesker som husker forsmedelsen ved at NRK bare sendte én eneste pop-sang i uka – Cliff Richard sang «Living doll» nest sist i Ønskekonserten.
Ingen sa at politikeren var rasist, for det var han nok ikke. Men kultur-konservativ var han, og om hukommelsen min holder til enda en risikabel gjengivelse av fortid: Jeg tror Aftenposten kalte seg kultur-konservativ. Jeg tror ikke de var rasister i Aftenposten heller, men jeg tror avisen sto for riksmål og kristne grunnverdier og bunader fra eget hjemsted.
Jeg syns ikke vi skal glemme kampen mot amerikaniseringen av Norge. Det finnes rester av den ennå, når en lektor fra Nansenskolen eller et eldre SV-medlem fra Reidar Larsens glansdager påpeker at det er for mye amerikansk film på kino, det er for tjukke amerikanske burgere i McDonalds, det er for mange amerikanske slagere i P1 og for mange amerikanske ord i jeans-butikkene.
De er nok ikke rasister, de gamle kultur-radikalerne, men de er kultur-konservative, og det er lett å bli konservativ i et lite land.
Ingen liker all forandring. Da radioen kom til USA for utrolig mange år siden, slo den katolske kirken alarm. Da VHS-en kom til Sørlandet rundt 1980, skrek en hel landsdel i forferdelse fordi framvisningen av utenlandsk videovold antakelig betød slutten både på moralen og kulturen. Da dataspillene dukket opp, tok de kultur-konservative rennefart og påpekte at ungdommen ville bli voldeligere, og det er ikke lenger enn et par uker siden at nettmedia gjentok den antakelsen.
Det var ikke fordi de var rasister. Det var ikke fordi de var hysterisk opptatt av å stanse alle impulser fra den andre siden av steingjerdet. Det var fordi de var kultur-konservative. De likte Norge slik det var.
Idealister er opptatt av at barn skal lese bøker, men det sier de fordi de er gammeldagse. De vil at verden skal være gjenkjennelig. Den skal være mest mulig slik den var. Egentlig kan ingen dokumentere at barn på 1950-tallet ble påtakelig klokere eller snillere av at de leste Bobsy-barna i stedet for å sitte ved pc-en, men det er trygt. Forestillingen om boklesing er kjent, den er kultur-konservativ.
De er ikke rasister, disse bokfolka. Heller ikke de sekteriske støvlesliterne som tror at friluftsliv er mye bedre enn fire timer foran TV-en er ideologi-rasister. De syns bare Norge burde være mer som det var før. Unger burde vaske opp før de får lommepengene sine, de burde gå ut i solid regntøy og svare høflig når voksne snakker til dem. Vi er alle litt kultur-konservative, og det betyr ikke at vi er rasister. Men vi er motstandere av store forandringer.
De kultur-konservative fikk aldri mye ære. Men på et håpløst og hensiktsløst vis var det de som sørget for at vi var en nasjon og ikke bare en gjeng med sammenraska eks-fiskere og motvillige bønder. Mens jeg satt sjølfornøyd på Stridsklev i Porsgrunn og leste utelivs-annonsene i New York i den tro at det gjorde meg til et verdensmenneske, da sørga de for at ungene mine lærte seg «No livnar det i lundar» samtidig som de freda noen gamle hus.
Jeg skjønner dem bedre nå. I mine mest paranoiske stunder aner jeg at grammatikk blir forbudt i framtida, fordi alt vanskelig kan virke ekskluderende. Det aner meg at til og med filologer kommer til å si sykkelskjede. Etter å ha skjelt ut statskirken siden bleiestadiet tror jeg nå at jeg kommer til å savne den. Det burde finnes en Gud, og om han fantes, burde han være ansatt i den norske statskirken.
Noen snudde verden. De gamle kristelige som var motstandere av alt fra fredagsfyll til satanist-musikk, de er blitt støyende multi-kulturelle som vil lyse deg i bann hvis du syns det er rart med bunadsforbud i barnetoget. Vi som i sin tid var tilhengere av eksotiske ting som kvinnelig orgasme, uoppdragne barn, nakne bryster, Sex Pistols, uteservering, homofile ekteskap, rødvins-utroskap og banksosialisering – vi er blitt skremte kjelke-strikere.
Hvis den eventuelle mannen med negermusikken hadde levd i dag, ville han ikke ha funnet igjen noe av sitt Norge. Jeg tror ikke jeg er helt klar for den opplevelsen.
Kommentarer