En eller annen danske sa forleden at etniske nordmenn er blitt for feige til å slåss. Det var en fin ting å si, for det betyr at vi i Norge i hvert fall har kommet et lite stykke på vei i våre forsøk på å gi menn en god oppdragelse.
Det blir sagt mye dumt om menn. Gutter er gutter, er kanskje det dummeste, for man kunne like gjerne si med et smil at nazister er nazister eller torturister er torturister eller drid i, bankranere er bankranere. Det er ikke tvil om at naturen har bestemt at menn skal være brutale. Hvis de får se en kanin, skal de flå den i hjel med flintestein og fingernegl, og hvis koner eller kjærester har innvendinger mot bruken av transitive verb, skal menn slå dem eller true dem eller gå rett på pub.
Jeg er for de feige guttene. Å slåss er en reaksjonær, uhensiktsmessig adferd for halvferdige primater.
Vi vil ikke ha menn som er tilpassa omgangskretsen til Djengis Khan. Vi vil ha menn som unngår å klatre i trær fordi hypofysen svinser svimmelt, vi vil ha menn som ikke spiser potetskrell, men plukker klumpene ut av potetstappa – og som ikke orker sitte ved siden av noen på bussen unntatt når de har ungene med, for da orker de alt.
Feigheten er en allsidig gave. Den kan få folk til å konsentrere seg om det som føles trygt, og det vil si at de gjør noe de ble laga for. Feigheten sørger for at enkle overklassegutter sitter hjemme og limer modellfly i stedet for å klatre rundt på sleipe fjellknauser med designersko og verdens dyreste taustumper. Feigheten gir rom for ansvarsfølelsen og kjærlighetsgleden. Den skaper muligheter for at menn i stedet for å bryste seg som fjærløse tiurfuggel mot testosteronskadde høhø-kamerater, kan sitte ned og være sammen med kvinner som de egentlig bare sa de elska for å få beden.
Testosteronet reddet samfunnene våre en gang i tida. I dag er det en farlig sosial gift som riktignok har begrensa betydning for forplantningen (det finnes tross alt ginseng), men som ellers bare fører til en usunn sammenblanding av Paradise Hotel og Gears of War-kulturer. I en tid med ansvars-anemi og forvirra frihets-anarkisme er det spesielt viktig at menn ikke tror de er røyskatter som kommer sklidende gjennom steinrøysa neri bakken på jakt etter kjøtt.
Da sivilisasjonen ble til, var det viktig at kvinner valgte menn som kunne forsvare de små samfunnene mot ville dyr og barbariske inntrengere uten deodorantkultur. I dag er det motsatt. Hvis kvinner hadde litt vett, ville de skygge unna menn som kan slåss og satse på genetikken til sånne som har evnen til å snakke fint til inntrengere, som kan fange og temme ville dyr og som får lykke-tårer i øynene av ei blaut bebi-bleie. Gutter med muskler har elendige gener. Vår tid er ikke fysisk. Hvis du i skolegården får se en litt rund sjetteklassing med hubrobriller og fornuftige sko som ikke ville treffe en fotball om du bandt den fast til ankelen – han har genene. Jentene burde flokkes rundt ham. Tenk Bill Gates. Zuckerberg. Steve Jobs. Røkke. Jens Stoltenberg. Dette er menn som må slå opp i wikipedia før de knytter skolisser, men de funker.
Hvis du lærer gutten din å slåss, kan du like gjerne kjøpe ham ei atombombe med en gang. Treffer han en som er sterkere, må han sendes på karatekurs, men da må også de andre guttene på karatekurs, for de har også fedre som vil at de skal vinne. Men noen vil tape. De må danne gjenger eller skaffe våpen. Og hvis de skal bruke våpen, blir det virkelig viktig å vinne. Gutter er utsatt for et utrangert vigilantepress. De store skal politiet beskytte, men de små må beskytte seg selv.
Det galeste med Lysbakkens kvinne-engasjement var ikke at han ga bort Statens penger, men at de gikk til noe så reaksjonært som et selvforsvarskurs. Det finnes kanskje fem av 100 kvinner som kan bli bedre til å slåss enn en normalt utvikla mann. De andre vil få enda verre juling hvis de tror de kan slå seg ut av en voldssituasjon.
Kvinner kan heldigvis velge om de vil utsette seg for å bli banka opp og få varige skader. På tross av den konsekvent virkelighetsfjerne Lysbakken kan de gå ut av en anspent taxikø-situasjon uten å tape ansikt. Gutter og menn forfølges av pappaens fascistiske forventninger: Ikke bare stå der og ta i mot! Ta igjen, gutten min! Men hvis du lærer en gutt til å slåss, vil han gjøre det når han føler seg angrepet. Om han får den følelsen av å få refusert leserbreva sine eller en fyr tafsa på dama hans ved disken, det spiller ingen rolle. Du skal ta igjen, gutten min! Det er bare pyser som tenker gjennom om kanskje de andre kan ha litt rett. Det er bare pyser som smiler til fullmånen når noe truer dem og oppsøker lykken i stedet for raseriet. Vær så snill, gutt. Bli ei pyse.
Kommentarer