Hvis Jens Stoltenberg ble tatt på fersken mens han ga penger til en sosialøkonomisk ungdomsorganisasjon uten fire forskjellige vedlegg og stempel med løve, ville han aldri ha blitt lei seg og aldri sagt unnskyld, jeg har driti meg skikkelig ut, og det skal jeg slutte helt med. Ingen med vett og forstand sier sånt. Hvis du har ambisjoner om å bli kjent som verdens ærligste mann, skal du stille deg opp på torget med plakater mot brutal brenning av kaffebønner. Du kommer aldri til å lede noen.
Politikk er en brytegren, martial art, evnen til å slåss med et så tilforlatelig fjes at motstanderne bare kan si «dette burde ha kommet forrige mandag».
Så hvordan kunne Audun Lysbakken finne på å innrømme at departementet hans hadde begått formelle feil? Lysbakken tilhører barnehage-generasjonen. Han tror verden er sånn som de sier. For politikere i portefølje-divisjonen er regler som portene i slalåmbakken, de er der for at du skal renne i retoriske svinger sånn at sporet likner ei rett linje.
Noen av dere er så gode i historie at dere kjenner Finn Gustavsen, som var SF og SVs opprinnelsesfigur og snakket til Stortinget som om det besto av dømte sedelighetsforbrytere. Gustavsen ville antakelig ha sagt som sant var, at etter kapitalistpartienes nepotistiske borgerstyre er det vår tur til å fordele midlene, for dette er politikk, det er ikke veldedighet.
Hadde Jens Stoltenberg sittet i Barne- og dame-departementet og kjedet seg med binders-installasjoner og Dolly Parton på Spotify, ville han ha gjort akkurat som han sjøl ville. Hvis de utholdende nevrotikerne som leser alt med liten skrift forsøkte å ta ham på det, ville han ha sagt at saken hadde vært til grundig behandling i departementets politiske ledelse, og der ble det besluttet å prioritere en oppgave som var historisk korrekt og politisk uunngåelig.
Det ville Stoltenberg ha sagt fordi det var sannheten. Dermed ville han ikke ha vikla seg inn i postgangsdiskusjoner med den fjellkledde småviltpressen, som egentlig er best når det gjelder å lete opp små fugler i åpent landskap.
Vi velger ikke talsmennene våre for at de skal konkurrere i moral. Ingen blir valgt til Stortinget for å komme til himmelen, de skal bringe oss andre dit. Det er noe uforløst og ubesindig ved en grei og omgjengelig politiker. Det er noe djupt unaturlig ved en politiker som innrømmer at han gjorde en feil. Han er ikke i Regjeringen for sin egen del. Han er der for oss. Han har ikke rett til å forminske seg sjøl bare for at mora skal bli stolt. Han skal være en bauta av styrke og envishet.
Som tynn og litt forskrekka ungdom jobbet jeg i VG. En dag gikk jeg til redaksjonssjef Sigmund Lode og beklaget meg over at en fyr skjelte meg ut i telefonen. Han så morskt på meg over brilleglassene og svarte: «Du får venne deg til at man kaller deg en gangster når du er en gangster.»
Noen jobber er sånn. De er ikke alltid snille, men de er av og til ålreit. Det er amatørmessig av pressefolk å bli fornærma hvis noen angriper for eksempel 22. juli-dekninga. De er der ikke for å få ros, de er der for å selge aviser. Hvis de selger aviser, blir nyhetsjournalistikken i Norge bedre og folk får god informasjon. Det handler ikke om å gjøre alt rett i alle situasjoner, det handler om å være så tøff at du følger instinktene dine og siden står for det. Ja vi er gangstere, men det må vi være.
Men noen ting er slett ikke sånn.
Forleden forsøkte politiet å bortforklare at 22. juli-aksjonen var en katastrofe. Politifolk er ikke politikere, og de er ikke journalister. Samfunns-lojaliteten vår avhenger av tilliten til politiets handlekraft og effektivitet, så politiet må ikke bortforklare, politiet må være den troverdige pappaen som sier rett ut: Ja, det gjør litt vondt hos tannlegen. Politiet burde ha sagt: Vi dreit oss skikkelig ut, og det er ikke rart at folk er både urolige og skeptiske nå.
Politi skal ikke henvise til organisasjonsmodellen og forklare at overhead-en var nede den dagen. De skal ikke si at avveininger måtte foretas på alle nivåer i organisasjonen. Da blir vi skikkelig redde.
22. juli 2011 var den mest vanvittige politiskandalen i norsk historie, og det kan ikke bortforklares, for det skjedde. Politibilen startet ikke. Politibåten havarerte. Riksalarmen funka ikke. En enslig tulling i kostyme bombet regjeringsbygget og dro så i fred og ro til Utøya der han brukte lang tid på en fullstendig sinnssyk massakre. Det finnes ingen unnskyldninger i helvete for at han fikk gjøre det.
Mannen på toppen har alltid ansvaret. Regjeringen Stoltenberg er på toppen. Og dette er ikke en kontorsvikt, det er ikke en politisk småkrangel. Så når katastrofen omsider skal behandles politisk, går jeg ut fra at regjeringssjefen bare kan gjøre én ting.
Kommentarer