Gi oss torjå tilbake!

Siden ingen i Stavanger vet hva et torg er, skal jeg fortelle om det.
I Wikipedia står det: «Et torg eller torv er en åpen plass i en by eller et større tettbygd strøk, beregnet for utendørs handel med varer. Ordet stammer fra det norrøne torg.»
Etter mange år på Østlandet flyttet jeg tilbake til Stavanger en sommer med mye regn og mye mas om det. I min familie var jeg fornedrende beryktet som mannen som alltid ødelegger været, og da vi en besøksjul så på tv hos farmor at halve Norge satt innestengt på nedsnødde riksveier, spurte den sju år gamle dattera mi: «Alt dette er vel ikke vår skyld?» Regnværet den sommeren jeg flyttet til Stavanger, var min skyld, og snart kommer det syltynne poenget. Da jeg dro ned på torget for å handle grønnsaker hos potetmaen rett utforbi Hauge, utbrøt torghandleren: «Så du har flytta te’ byen, ser eg.» Han viftet mot øsregnet.
Mor mi hadde vært på torget. Hvordan mannen visste at jeg var sønnen til den formidlingsglade dama, vet jeg ikke. Antakelig tilhører det torghandleres yrkeshemmeligheter. Etter mange år med skjeppe i hånd (Wikipedia: «skjeppe, tønneformet målekar for korn, senere også for fisk og andre varer») vet de alt. Frisørene gjorde også det før.
Torget var bildet på Stavangers Helly Hansen-spraglete byliv, det hadde all den fargerikdommen og frodigheten som jeg forbandt med hjembyen min. Når du passerte Kielland var det en slags hedensk fruktbarhetsmesse som åpenbarte seg i domkjerkas nærhet.
Til venstre sto blomsterbuene og lokket med så mye pollen at bier må ha fått lykkesammenbrudd. Midt på torget og mot høyre nedover der kinoplakatene hang i gamle dager, der sto bøndene. Når du hadde sett bøndene, lurte du ikke lenger på om grønnsaker var sunne. Bugne er et uggent by-ord, men bøndene bugnet med mirakuløse vekster i sine atavistiske jordhender. Neper som liknet melkesprengte jomfrubryst (ok, logikksvikt), tjukke, oransje gulrøtter som fikk husmødre til å lengte til fredagskvelden. Uvaska, barbariske poteter av den sorten som generasjoner hadde knust i en brun saus som ble laget ved at mor svidde hvetemel i panna og hadde vann og buljongterning oppi. Sånne poteter luktet det over hele Eiganes søndag ved ett-tida. De ble først skrelte og deretter kokte i så salt vann at det dunstet sjø ved Stavanger stadion.
Når Olav Nilsen skårte mot Skeid, var det med lukta av middag i neseborene. Grønnsakene var kjøpt på torget. Uka var ikke fullkommen før du hadde vært på torget. Ikke bare for handlinga si skyld, men for å delta i spraglinga. Et torg som kunne sprade med mangfoldet sitt og holdt av den fineste salaten til amerikanerne, for de var kresnere. Et torg som bidro med visuell smaksetting til nordenvinden som kveilte seg kry inn over byfjordens kvite småbølgetopper og lekte kjølig med anorakkfolka i lørdagsstemning. Du var på torget for synet av fiskekummene, som lå med sine omega 3-kasser i vågkanten og skrøyda på seg byens valneste fingre. Og dette var liksom ikke gamle dager da folk hadde vaselin i barten. Dette var i de tider da cd-ene kom til byen. Det var på åtti-nitti-tallet. Torget var en nostalgisk begivenhet, det var Stavangers stolthet, for ingen av oss hadde noensinne sett noe som kunne konkurrere i skjønnhet og naturkalde matvarer.
Jeg hadde virkelig aldri trodd at torget skulle bli borte.
Det finnes to menneskegrupper jeg virkelig frykter. Det er fascistene og minimalistene (Wikipedia: » Minimalistisk kunst og design kjennetegnes ved en redusering av form og virkemidler.») Jeg skal ikke påstå at fascistene har utformet det nye torget i Stavanger, men de fantasivegrende minimalistene må ha vært voldsomt til stede.
Man kan ikke skylde på arkitektene. De er sånn. De har skolene. For nesten hundre år siden døde den visuelle fantasien og funksjonalismen oppsto. Siden har den dukket opp i forskjellige forkledninger fordi snille tegne-elever gjør sånn som foreleseren sa. Torget i Stavanger er blitt en slags karikatur. Minimalisme er en synssvakhet, det er en fantasi-sykdom, og sånn ser den ut. Du får et torg som likner et forvokst fortau og et konserthus som kunne blitt bygget av den tredje lille grisen.
Nå kan vi ikke kalle det torg lenger, for det tilfredsstiller ingen av kriteriene fra Wikipedia. Det er synd, for det finnes ikke minimalister i Stavanger. Store ord, mye saus og sterk vind er vår identitet. Vi vil kunne bære en bukett tulipaner over torget uten å føle oss som stil-kriminelle nostalgi-idioter. Gi oss torjå tilbake. Uten det finnes ikke Stavanger.