Underlig her ennå, Sigbjørn

Obstfelder så det først. Ofte er det underlig. Mye fornemmelse av fjernhet følger med politikk, man kan få akutt virkelighetssvakhet, man kan få følelsen av at hester flyr og kuer kåserer. Så det er ikke sikkert at jeg har oppfattet alt rett. Men sånn som jeg tror jeg leste det i Aftenposten, sa utkantenes lidenskapelige møtedeltaker Liv Signe Navarsete at vi i Norge må slutte å løpe etter gamle mennesker med tilbud om institusjonsopphold.

Kuene kåserte, klovdyr fløy forbi meg i åpent rom og jeg tenkte på Obstfelder: Her er det virkelig underlig, Sigbjørn.
Navarsete hadde vært i Danmark, og der hadde hun lært at hvis man trener de eldre systematisk (kom deg på tredemølla, din late revmatiker!), så trenger de ikke sykehjemsplasser.
Det er noe rart ved Danmark. Veldig mange nordmenn ser lyset allerede ved innseilinga til Hirtshals. For mange år siden ferierte jeg i Helsingør. Der hadde de gratis vareprøver på Smirnoff i gågatene. Da fikk jeg også den akutte Navarsete-følelsen: Danskene har skjønt det. Sånn må Norge bli. I sommer kjørte jeg på de vindunderlig rette og passelige motorveiene deres uten fjell og svinger. Tenk om vi i Norge hadde ordnet oss så praktisk. Et flatt land. Lov til å kjøre bil etter en halvliter. Vin og brennevin i bensinstasjonene hele døgnet. Demente 90-åringer som kommer joggende langs sykkelstiene for å kjøpe kondomer på Bruxen!
For kort tid siden døde svigerfaren min. Han kom på sjukehus for lungebetennelse, men siden han bare hadde bronkitt, ble han sendt hjem til den 81 år gamle kona si, for at hun skulle bære han rundt i leiligheten. Svigerfar hadde ikke ergometersykkel, så han ble skikkelig sjuk. Bestyrta barn ringte Nav og sa at mannen måtte få et sykehjemsopphold straks, for kona hans klarte det ikke. Etter noen dager kom det snille folk med gåstol. Den kunne han antakelig ha trent med, bortsett fra at han verken kunne gå eller snakke. Han datt i et forsøk på dobesøk, og vi måtte være to voksne menn for å få ham opp igjen, og så bar vi ham til sofaen. Der skulle svigermor ta seg av ham videre. Så vi tenkte begge: På sykehuset er de faen ikke rektige. De har sendt ham hjem.
Han ble ikke hjemme lenge. Etter fem dager ble han kjørt av gårde til fastlegen, som jo er en mann med kontor. Fastlegen sa: Hva gjør dere her? Så sendte han svigerfar, min venn Paul, til sjukehus og der ble han tatt veldig fint vare på til han døde etter få dager, for han var veldig syk. Hvis han hadde vært enda sykere, ville han kanskje fått plass på en institusjon i stedet for å bli sendt hjem.
Jeg husker også hvordan mor mi kom på sykehjem, der hun er nå og har det bra hos snille, flinke, profesjonelle institusjonsfolk. Hjemmehjelpen besøkte henne fire ganger hver dag, men hun kunne ikke gjøre noe, hun var sterkt demente og lå bare i senga med voldsom angst, hun husket ikke noe, hun skjønte ikke noe – og til slutt sa hjemmehjelpen det samme som svigerfars fastlege. Dette går jo ikke. Da kom hun på sykehjem, der hun nå sitter i rullestol og kan nesten ikke bevege armene en gang. Det er nok fordi hun aldri trente.
Jeg husket de gangene vi snakket med representantene for hjemmehjelpen, jeg husker de fortvila ansiktene til kommunalt ansatte i Stavanger som sa med gråt og raseri i røsten: – Dette kan jeg ikke gjøre noe med. Snakk med politikerne i denne byen! Jeg har sittet på møter på geriatrisk avdeling på gamle Stavanger sjukehus og hørt det samme: – Vi kan ikke gjøre noe. Snakk med politikerne i denne byen!
Når du er sønn eller svigersønn av et eldre sykt menneske begynner du å hate politikere, og du slutter å stemme. Du tror at når de ser en gamling uten bevegelses- og orienteringsevne, tenker de: Hvordan skal vi nå spare?
Sett gamlingen i tredemølla.
Noen folk ville sikkert vært friskere om de trente, men langt fra alle. Dessuten vil påtvunget bevegelse i mange tilfeller være et livsstils-overgrep. Når de som er førti år gamle syklister i dag blir 85, kommer de til å plage vettet av eldreomsorgen med krav om velodromer. For nåtidas eldre, som har jobba for unger og samfunn i mangfoldige strevsomme år og egentlig aldri hadde bil en gang, er det en fornærmelse å forlange at de skal hive seg på tredemølla som åttiåringer for å spare penger.
Ingen forlanger at førtiåringene skal spise fettfri mat. Ingen forlanger at de ikke skal røyke, ikke skal snuse, ikke skal stresse, for da påfører de samfunnet utgifter. Men de gamle. De skal. De skal tvinges til kultur- og personlighetsfjern desperasjonsmosjon fordi den lidenskapelige møtedeltakeren har vært i Danmark og sett hvordan vi skal unngå at økt levealder fører til budsjettkollaps.
Ta heller maten fra dem.