Folk sier mye urettferdig bittert om sommeren. Den nattelyse perioden mellom mai og september oppfattes som oppspart rettighet, en slags ferielønn for utholdte timer på snøskadde bussholdeplasser gjennom evigvarende vinter. Et opprinnelig pelskledd og ubarbert ishavsfolk begynte på sekstitallet å kjøre folkevogn til Spania, og dermed oppsto irrasjonelle forventninger om at den snøflekkete våren egentlig burde by på 20 varmegrader, pietetsfull vindstille, uendelig barnevakt og allsang av «Quantanamera».
Forestillingene om sommer skaper mye frustrasjon. Dersom juninaturen med meteorologens hjelp slår til med morgensludd, fem varmegrader og nordavind, oppfattes det som en form for landssvik. Ett eller annet sted sitter de som har skylda, og ettersom værgudene ikke hadde embetseksamen og ble bytta ut, går folk rundt med forvirra og sprikende aggresjoner mot navnløse øvrigheter på uidentifiserte steder. Hvis det regner i fellesferien, orker ikke folk synet av Stoltenberg, sjøl om han rekker hånden ut mot blide skolebarn og lover dem gratis kålrabi til høsten.
Det er ikke Stoltenbergs feil. Det er ikke naboens SUV som har skylden. Ku-fising i India har ikke ført til at fellesferien regner bort. Paraply fører ikke til sol og varme. Et moralsk liv er også hensiktsløst. Været er inntil videre upåvirkelig.
Sommerne var ikke bedre før. Ikke verre heller. Været i Stavanger har ikke forandra seg siden de siste restene av istida forsvant ut av sikte like i overkant av Haugesundet.
Da jeg var barn fantes det to former for sommer: Det var enten sol og regn hele tida. Når du gikk ut om morgenen var det kanskje sol, men det blåste friskt innover Byfjorden, og det mest synlige tegnet på skolefri var de mørkeblå bølgene til venstre for Ulsnes, krema av ishvite bølgebrytninger. Alle barn hadde blå shorts og bleike bein, rulla halvsokker i blå gummisko og langerma skjorte. Været spilte ingen rolle. I Nymannsveien satt morfar og hørte værmeldinga, for han skulle ro seia-garnå sine ut til Marøynå, men det var ingen andre som ante noe om hva slags vær det skulle bli. Folk som leste eller hørte værmeldinger ble sett på som fisefine eksentrikere, og de fikk ikke låne gjengejern av naboen.
Jenter vet jeg ikke noe om. De levde sitt eget liv. Men som gutt gikk du i shorts og ble i shorts så lenge sommerferien varte. Du frøs aldri, og hvis du gjorde det likevel, fant du uengasjert ly en eller annen plass under trær, busker og mellom bregnene. Badeliv var skjebnebestemt. Hadde man bestemt seg for å ta toget til Vaulen med badebukse innpakka i håndkle, så ombestemte man seg ikke. Det samme med ferjeturen til Sølyst, der det fantes en strand som var på størrelse med ei husbankstue. På Sølyst var det alltid kaldt, for stranda lå vendt vekk fra sola.
Jeg kan ikke huske at gutter sa at de frøys, for hva skulle de gjøre med det? Hadde du spist frokost, måtte du være ute, for inne satt mødrene og leste Klara Klok sånn at middagen kunne bli ferdig til halv seks når fedrene kom syklende hjem med ankelklyper og flagrende frakker i den vekslende kjøligsola.
Jeg vet hvordan sommer ser ut. Jeg kjenner den igjen som en bevegelig akvarell. Sommer var skyer så hvite som sykesøsterbomull, og de fór over himmelen i en paradoksal travelhet, for de utrettet aldri noe. Over dem var himmelen så skamløst demo-blå at den virkelig liknet et soveværelsestak med fargefeilvalg. Plutselig skein sola gjennom skyene eller mellom dem, men like plutselig ble den borte – som om en apokalypse hadde ridd sin skyggete skjebne over himmelen. For hver tjuende hvite sky kom det en mørk. Vi så den på god avstand, for utsikten til himmelen er storarta i Stavanger. Vinden tok seg opp, det kom et hudnuppende kuldedrag i lufta og så datt noen regndråper. Hvis regnet kom, hendte det at vi satt i kjellerhalser eller under tette trær og snakket om ting vi ikke hadde greie på. Det var en tilværelse i fullstendig harmoni, for den hadde egentlig ingen eksistensielle valg. Du var en liten gutt og hadde virkelig ikke innflytelse på noen verdens ting.
Hvis sønnen min var så mye utendørs, ville jeg ha bedt om å bli fengsla. Det var egentlig en idiotisk tilværelse, for du vaste bare rundt med andre unger i en lærefattig prosess som avlet fordommer og løgner. Men du tok kontroll over været. Og du klaget aldri på sommeren, for sommeren er en upåvirkelig del av naturen, og den kommer av seg sjøl og lever etter sine egne verdier. Fravær av misnøye kan være fordummende. Men når jeg ser de hvite skyene og kjenner det kjølige regndraget, da føles det som frihet. Kom igjen. Været skremmer aldri meg.
Kommentarer